Forord

For å «recap’e» forrige kronikken, så diskuterte vi staten og den sterkestes rett sett fra anarkistiske øyne. Les gjerne hele kronikken i sin helhet her, ettersom den er første del av fem kronikker som tar for seg noen temaer Freeset i Discordserveren presenterte. Som nevnt tidligere er disse temaene:

1) Staten og «den sterkestes rett», 2) Veldedighet som erstatning for velferd, 3) Markedsmakt og kundekontroll, 4) Privatskoler og disiplin og 5) To «naturlige» lover er ikke nok.

Denne teksten kommer til å ta for seg tema nummer to, altså veldedighet som erstatning for velferd. Vi kommer til å bruke spørsmålene i teksten til Freeset som utgangspunkt for diskusjonen rundt anarkisme og anarkokapitalisme.

Veldedighet som erstatning for velferd

Forutsetningen for disse kronikkene er at jeg mener at et statløst samfunn ville ha vært bedre enn det «demokratiet» vi ser i dag. Som nevnt i den forrige kronikken, er noe av utgangspunktene for det, at vi allerede ser hvor dårlig staten er i å – blant annet – ta vare på de fattige, og hvordan vi allerede lever i et samfunn som er styrt av anarki. Dette kommer vi frem til når vi skjønner hva anarki er, altså mennesker som samhandler fritt ut fra egne ønsker og behov, og at man har selvbestemmelse over egen kropp og eiendom.

Utfordringen som Freeset kommer med når det gjelder mangel på velferd i et slik anarkokapitalistisk samfunn er som følger:

Det er en sympatisk tanke at frivillige organisasjoner og privatpersoner vil hjelpe de fattige, men veldedighet er uforutsigbar og selektiv. Ikke alle får hjelp, og hjelpen gis ofte på giverens premisser. En velferdsstat gir rettigheter, ikke almisser – og det gir folk verdighet og trygghet.

La oss angripe den første setningen først, altså at det er sympatisk å tenke at frivillige organisasjoner og privatpersoner vil hjelpe de fattige. Ut fra det perspektivet som presenteres kan det kanskje virke litt naivt, men er det ikke slik virkeligheten er nå også? I dag er noen av de organisasjonene som har størst innflytelse på å faktisk hjelpe de fattige, på en måte som både er effektiv og omsorgsfull, Kirkens bymisjon og Frelsesarmeen.

Det er hverken naivt eller sympatisk, å tenke at veldedige organisasjoner vil hjelpe de fattige, når det er det de faktisk er til. Det samme gjelder frivillige organisasjoner som er til for å hjelpe rusmisbrukere eller lignende. La oss ta Frelsesarmeen som eksempel. En organisasjon som faktisk tjener penger, og er drevet av mennesker som er genuint opptatt av de fattiges velferd – nettopp fordi det er det de tror er viktig ut fra deres religiøse tenkning. Mange av disse organisasjonene har ikke, som du sier, hjelp som gis på premisser. Folk kan møte opp, få mat og husly for natten. Om de hadde hatt premisser for overnatting eller hjelp, så ser jeg ikke problemet med det.

Ikke alle får hjelp av veldedige organisasjoner eller private personer, men det er ikke nødvendigvis på grunn av organisasjonene eller personene i seg selv. Det kan være økonomiske årsaker, eller årsaker som er knyttet til individet selv, som at det er for rusa eller har en tilstand organisasjonen ikke kan hjelpe til med. Når det er sagt vil jeg si at det er naivt å tro at alle får hjelp i et velferdssamfunn. Det ser vi jo tydelig at ikke er tilfellet. Tvert i mot. Uansett hvor mye vi skatter, virker det til at velferdssystemet stadig blir værre, ettersom både barnefattigdom og matkøene i Norge øker.

Gjensidig bistand

I et helt fritt samfunn, hvor vi ikke blir tappet for økonomiske ressurser gjennom skatter og avgifter, ville både privatpersoner og organisasjoner hatt mye mer økonomisk kapasitet til å bidra til de fattigste. Ettersom vi nå i dag gir omtrent seksti prosent av all vår inntekt til staten, gjennom skatter og avgifter, er det på ingen måte naivt og tro, at om vi som individer hadde hatt den andelen av vår inntekt for oss selv, så ville det blitt mye lettere å gi til både de fattige og veldedige organisasjoner.

Utfordringen med hvordan systemet fungerer i dag, er at vi under tvang fratas pengene våre, og at staten skal distribuere disse til «velferd». Det en krenkelse av individets frihet til selvbestemmelse og eierett, at staten påtar seg dette «ansvaret», spesielt når vi ser hvor uansvarlige de er med hvordan de omfordeler disse pengene. Det ser vi klart og tydelig, når skattene øker, samtidig som antallet som lever under fattigdomsgrensa øker.

Veldedighet bør drives av ekte medfølelse, ikke godhetsposering gjennom at vi «gir» penger som skal omfordeles av noen som ikke nødvendigvis har de fattiges interesser som sin agenda. Mitt argument er at veldedigheten og gjensidig bistand folk i mellom vil øke i et anarkokapitalistisk samfunn, ettersom det er mer sannsynlig at slike nettverk vil vokse i omfang og økonomisk, når det er ingen skatter og avgifter.

Videre vil jeg påpeke at frivillig samarbeid og samhandling er mye mer effektivt, humant og positivt enn en hvilket som helst løsning myndighetene vil skape.

Markedets rolle

Som nevnt i den forrige kronikken, mener jeg at et fritt marked vil løse mange av utfordringene vi ser i dag. Aktører i markedet ser konstant etter behov som kan dekkes, og fattigdom er definitivt et slikt behov. Private entrepenører vil kunne tilby svært billige tjenester, som eksempelvis helsehjelp og bolig, til en brødel av hva staten kan, rett og slett fordi konkurransen i markedet driver ned kostnadende og øker effektiviteten.

Vi ser allerede i dag hvordan markedet kan hjelpe de fattige. Veldedige organisasjoner, og organisasjoner som aktivt går for å hjelpe de fattige, arbeider med bedrifter om å få de inn i jobb. Et kjempegodt eksempel på dette er en bedrift i Bærum som heter «Høl i CV’en», som hjelper tidligere kriminelle og rusmisbrukere å komme i jobb. Måten de gjør det på er rett og slett at de driver en kaffesjappe som kjører rundt, og holder disse menneskene i jobb, samtidig som de får på CV’en sin at de faktisk har arbeidet et sted. Ikke minst så får de lønn for arbeidet, og kan videre komme seg inn i andre yrker.

Et annet eksempel på dette er også hvordan voksenopplæringen kontakter og samarbeider med bedrifter, for å få flyktninger og innvandrere inn i jobb. Slik er det en vinn vinn situasjon, både for bedriftene som får arbeidskraft, og individet som får kommet seg ut i arbeidsmarkedet og får dekt sine økonomiske behov.

Videre er det viktig å påpeke at et hundre prosent fritt marked vil skape en økonomi der velstand vil bli så utbredt at over tid så vil fattigdom være et mindre problem. Statlig velferd er kontraproduktiv, i den forstand at den gjør mennesker avhengig av staten og gir få til ingen insentiver til selvstendighet. Nå, i dagens samfunn, kan vi se hvordan et fritt, uregulert marked, vil øke levestandarden og senke kostnadene for samtlige mennesker, fattig som rik.

I de siste århundrene, hvor kapitalismen har vokst, ser vi stadig hvordan varer og tjenester som tidlig var forbeholdt de rikeste, blir billigere og mer tilgjengelig for de fattigste. Frie markeder skaper mer frihet for alle, ikke minst de fattigste, som i mye større grad vil ha råd til både å bo og leve. I det systemet vi har i dag, med tollsatser, skatter og avgifter, er det staten som faktisk tar penger fra de fattige, for å så gi dem «velferd».

Frihet og innovasjon i et anarkokapitalistisk samfunn

La oss få unna en viktig ting her. Mange tror oppriktig at det vi ser av grådighet og økonomisk urettferdighet i dag er et resultat av kapitalisme. Det er det ikke. Årsaken til at vi ser disse symptomene er rett og slett fordi eliten på planeten vår har gjort om «demokratiene» til støtteapparater for transnasjonale bedrifter. Det er samme hvilken arena det er snakk om: IT, våpenindustri, farmaindustrien, alle disse områdene har blitt og blir til stadighet ikke bare subsidiert av staten (altså av deg) men de bruker også lobbyvirksomhet for å forme lover og regler slik at de er i deres favør.

Dette er ikke kapitalisme, men kameraderikapitalisme, også kalt korrupt kapitalisme. Kameraderikapitalisme baserer seg på hvordan forretningsfolk bruker nære forbindelser til politikere slik at de får subsidier, skattelette eller kontrakter, og er ikke det samme som et fritt marked. Dette systemet, som et utbredt over hele vesten, Norge inkludert, hindrer ikke bare innovasjon og konkurranse, men fører også til ineffektive dårlige løsninger samtidig som det skaper mer ulikhet i samfunnet.

Når det er sagt, vil det i et fritt marked oppstå mer konkurranse, flere jobbmuligheter, høyere lønninger og billigere varer. Dette vil, i motsetning til kameraderikapitalismen vi ser i dag, direkte gagne de fattigste ettersom de lettere vil ha tilgang til arbeid og økonomiske ressurser. I et fritt samfunn uten regulatoriske og byråkratiske krav, vil det også være mye lettere for en fattig person å starte sin egne lille bedrift. Dette er fordi barrieren for å skape en bedrift er borte – det er ingen som krever at individet må betale for tillatelse til å f.eks. selge kaffe på gata eller sette opp en bod. I tillegg til det, vil det være enklere for individet å forholde seg til å skape bedriften i det hele tatt, ettersom det er markedet som vil regulere hans bedrift, altså om kundene er fornøyd med kaffen eller boden hans. Skatter, lisenskrav og reguleringer, virker på papiret positive, fordi det er det vi har lært på skolen. Sannheten er at disse er med på å hindre flere mennesker i å skape verdier for seg selv, og at uten disse ville det vært langt lettere for de aller fleste å skape sin egen vei ut av økonomisk uføre.

Konkurranse og insentiver

Som nevnt tidligere, mener jeg, at i et anarkokapitalistisk samfunn ville konkurransen i et fritt marked drive prisene nedover på essensielle varer og tjenester. Mat, bolig og helsehjelp, ville vært betraktelig billigere slik at kjøpekraften til de fattige ville økt og det ville vært lettere for dem å dekke sine grunnleggende behov. Aktørerene i dette samfunnet ville ha konkurrert hverandre i mellom, om å tilby de beste og billigste løsningene, noe som hadde gagnet de fattigste stort.

Freeset skriver i sin kommentar at «en velferdsstat gir rettigheter, ikke almisser – og det gir folk verdighet og trygghet». Jeg er ikke nødvendigvis uenig i at en velferdsstat gir de fattigste, og oss andre forsåvidt, rettigheter – men til hvilken grad klarer den faktisk å opprettholde disse rettighetene? Jeg vil si som Murray Rothbard, økonom og anarkokapitalist, at det statlig velferd egentlig gjør, er å fjerne insentiver til å arbeide og skape, mens et anarkokapitalistisk system oppfordrer til å være selvstendig og å ta ansvar for eget liv. Rothbard skriver:

«In a free society, individuals are incentivized to work, innovate, and cooperate, because there is no government to fall back on – this is the path to true prosperity»

Dette er jeg helt enig i, og her er sikker mange uenige med meg og Rothbard. Tidligere i Discordserveren vår, nevnte brukeren Bifrost at vi allerede lever i et anarkistisk system, nettopp fordi samhandling, selvbestemmelse og eierett allerede forekommer – selv i diktaturer. Men den eksplosjonen av innovasjon og økende økonomisk vekst jevnt over for alle, ser vi ikke fordi markedet er regulert av myndighetene. Mitt argument er at anarkokapitalisme ikke er til det beste for eliten i verden, det er helt motsatt. Eliten i verden bryr seg fint lite om de fattige og middelklassen. For dem, er vi alle kyr som kan melkes, og systemet de har satt opp med kameraderikapitalisme er det som gjør at de får forstette slik de vil.

Eliten ville aldri ha tålt et helt fritt marked, fordi de ikke ville ha hatt muligheten til å påvirke det slik de selv ønsker, og sende verden og politikk i deres favør. Men for de svakeste i samfunnet, de som faktisk trenger velferd, både økonomisk og ellers i livet, mener jeg at et anarkokapitalistisk samfunn ville vært svært gunstig.

Alright, det var det for nå. Jeg vil denne gang takke til alle som støtter Ytringsforum finansielt, det er:

Freeset, Gullis, HansCCT, Anarkin, Nickolas P., Beate F. L. og ikke minst Sleepmanager

Tusen, tusen takk til dere. Det varmer et nord-norskt hjerte at dere velger å sende noen kronasjer til meg. Det koster mye tid og penger å drifte denne podcasten, og med deres hjelp så er det så mye mer mulig. Jeg vil også si tusen hjertelig takk til alle som lytter og ser på podcasten, alle som joiner i chatten under livesendingene, og ikke minst til alle i kommentariatet. Til sist vil jeg også bare gi en shout-out til Tor-Eirik (@2r_eirik) og Avdekt.no (@avdekt) på X, som har støtta podcasten ved å dele innholdet der. Takk gutter!